Сочинения наших читателей

Материал из Skazka
Перейти к: навигация, поиск
25px-Geographylogo.png Язык:      Flag of Russia.pngрусский     Flag of the United Kingdom.pngenglish     Flag of Norway.pngbokmål     



В этом разделе мы публикуем сочинения, написанные слушателями норвежских курсов. Темы актуальны для тестов Norskprøve 2,3 и Bergenstest.

Пожалуйста, присылайте свои тексты! Давайте поможем друг другу в подготовке к экзаменам. И не забудьте внести правки преподавателя!

Наш адрес redaktor@skazka.no


Vær og årstider

Hver årstid er spennende så vel som været har også sin egen unike sjerm, og jeg liker alle sider av naturen veldig godt: mye sol og sommervarme, gyllenkledde trær om høsten, snøhvit dekkede fjell om vinteren eller de første silke villblomstene og fuglesangen om våren. Men likevel er det noen ting som jeg liker bedre i en årstid enn i en annen.

Jeg vokste opp i et varmt land med et subtropisk klima, og det var nesten ikke snø om vinteren der. Senere bodde jeg i Moskva i mange år, men likevel kunne jeg ikke bli vant til den "russiske frosten", og hele vinteren frøs jeg veldig mye. Etter jobben foretrakk jeg å være hjemme eller gå på teater og konserter eller møte venner på kafe. På samme tid konsentrerte jeg meg bedre når det var mørkt ute. De fleste artiklene mine ble skrevet om natten. Så om vinteren var jeg alltid mest effektiv.

Endelig har våren kommet, det er lyst igjen og sola skinner lengre og lengre hver dag. Det blir lettere å stå opp om morgenen når jeg må reise på norskkurs, og jeg er ikke så trøtt på fredager nå som jeg var i vinter.

Samtidig kan det også være veldig dårlig vær tidlig på våren med for mye regn og vind. Noen ganger skaper det store oversvømmelser og flom som fører til forskjellige ulykker. Slik var det i april da for rask snøsmelting førte til full stans i togtraffikken på mange steder her i landet på grunn av at smeltevannet vasket vekk pukk fra skinnegangen.

Nå lengter jeg etter sommeren, min favorittårstid. I fjor reiste vi rundt i Norge med bil, og jeg håper at vi fortsetter med det i sommer også. Jeg kommer til å besøke minst en vakker fjord til. Siste gang var jeg i Geiranger- og det var spennende. Jeg har også tenkt å reise til mitt hjemland på feria i juli.

Nino Gvazava

En kort historie om det russiske-georgiske "vennskapet"

Russland er den største naboen til Georgia som grenser mot den i Nord. Økonomiske og politiske forbindelser mellom de to landene begynte på 1100-tallet, og forholden ble dypere i løpet av de neste 600 årene. Interessen var ikke bare basert på geografisk nærhet. Begge to var ortodokse på den tiden, slik at de hadde veldig like kulturelle og åndelige verdier. Så kunne de også motstå den muslimske innflytelsen fra Sør- Øst sammen.

Kooperasjonen var fordelaktig for begge to uansett deres forskjellige storrelser eller militærkraft. Georgia var lite, men kunne bli svært viktig for Russland på grunn av sin utgang til Europa gjennom Svartehavet. På samme tid kunne Russland beskytte Georgia fra Tyrkia og Persia som kontrollerte noen deler av Georgia.

I de to russiske-tyrkiske krigene som foregikk i lopet av 1768-1774 og 1787-1792, støttet Georgia Russland, og senere ble det dannet en union mellom de to landene. Georgia beholdt sin selvstendighet, og det var bare et militær sammarbeid. Men etter hvert endret forholden seg, og russerne begynte å innføre kolonipolitikk i Georgia. Det førte til stor motstand i landet, og i siste halvdel av 1800-tallet ble det store folkebevegelser mot den nasjonale undertrykkingen.

Den 26. mai 1918 ble unionen med Russland oppløst, og Georgia fikk sin selvstendighet igjen. Det ble dannet en regjering som styrte landet i 3 år. Men Russland styrtet den i 1921, og de neste 70årene ble Georgia en del av Sovjetunionen.

I 1991 ble Sovjetunionen avviklet, og Georgia fikk friheten en gang til. Det var for 20 år siden Georgia satte kurs mot integrasjonen med Europa og det militære sammarbeidet med NATO. Men likevel feirer vi vår nasjonal dag den 26. mai da vi fikk en full selvstendighet for første gang.

Med hensyn til russerne, de fortsetter fremdeles å vise muskler. Det ble krig mellom Russland og Georgia i august 2008, og nå er cirka 20% av landet okkupert. Etter krigen avbrøt Georgia sine diplomatiske forhold med ”storebroren" sin. All kommunikasjon mellom de to landene foregår gjennom de Sveitsiske ambassadene i Tbilisi og Moskva.

Nino Gvazava

Om barneoppdragelse

Når vi snakker om barneoppdragelse bør man å skille to ting: Hvilke egenskaper, etter vår mening, er de viktigste, og hvordan har vi tenkt å lære dette til barna. Jeg tror det er ingen som har ille intensjoner når det gjelder egne barn, og ingen ønsker barna sine å bli for eksempel uhøflig eller å bruke narkotika. Men de virkelige resultatene avhenger av mange faktorer, hovedsakelig av foreldrenes personlighet og livsverdiene deres.

Foreldrene bør lære barna å oppføre seg ærlig og ikke miste ansikt i en enhver situasjon – i gode og dårlige tider. Vi bør venne dem til å hjelpe dem som trenger hjelp, ikke bare å ta, men ofte å gi. Man trenger også en balanse mellom egoisme og altruisme, men for mye vennlighet er i alle fall bedre enn ingen.

Samtidig er livet som en stor konkurranse, og vi må lære barna våre å vinne så vel som akseptere et tap med selvaktelse. Vi bør også lære dem å være tolerante fordi mennesker omkring er forskjellige, og vi må kunne leve i fred med alle. På samme tid må hver person ha sine egne prinsipper, og de burde være i stand til å forsvare seg. Respekt for andre begynner med respekt for seg selv.

Disse egenskapene er grunnleggende synes jeg, og hvis mennesker har dem, er det ikke så vanskelig å akseptere alle andre svakhetene deres.

Nino Gvazava

Mot eller med strømmen?

I 2005 skrev Microsofts toppleder, Peter Hahn, sin bok «Nobodies to Somebodies». Faktisk var det en stor undersøkelse om hvordan mennesker blir suksessfulle: trenger dette å gå mot strømmen og bygge sitt liv etter egne regler eller er det riktigere å overvåke situasjonen rundt og så ta det som passer oss.

Peter Hahn spurte forskjellige velkjente bedriftseiere og politikere, berømte forskere og idrettsutøvere. Det viste seg at ingen av dem hadde planlagt sine karriere på forhånd, og så aldri langt inn i fremtiden. De bare gjorde det som de var interesserte i, var tålmodig og brukte alltid de gunstige sjansene livet sendte dem.

Selvfolgelig betyr dette ikke at vi bare må vente på gaver fra himmelen, men vi bør også være realister og forstå at mulighetene våre er begrenset. Så hvis vi ikke kan forandre ting er det rimeligere å adaptere dem i stedet for å gjøre for mange overskytende og meningsløse bevegelser.

Av og til, spesielt når er vi i krise, må vi stoppe og reflektere. Ellers i stedet for å løse ett problem skaper vi tre nye.

Det er en ting til som vi også trenger, ellers kan livet vårt bli for tungt og kjedelig. Det er viktig å være på det rette stedet, på den rette tiden. Vi trenger å få ei flaks.

Det finnes en morsom historie om en amerikansk milliardær. Han forteller om hvordan han ble rik. Først kjøpte han 10 appelsiner, delte dem ut og solgte. Han fikk gode penger og kjøpte 20 appelsiner og solgt dem igjen, så 50, og så 100. Og derreter gikk hans bestemor bort, og han arvet 5 millioner. Dette er en spøk, men som de sier i mitt land hver spøk inneholder en stor del av sannheten.

Nino Gvazava


Om demokrati og frihet

I Russland er det veldig lett å arrangere en piknik i skogen hele året. Man kan grille og sitte rundt det brennende bålet og spille gitar og synge når som helst. Ingen søker noen tillatelse selv om dette er nødvendig . I Norge er det forbudt å tenne bål om sommeren og det finnes en rekke regler som regulerer folksaktivitet i naturen generelt, og alle følge dem.

I det første tilfellet kan mennesker gjøre hva som helst og når som helst, i det andre er deres handlinger begrenset. Så hvor finnes det mest demokrati – i Russland eller i Norge? Er demokratiet en ordning som gir oss frihet for alltid å gjøre det som vi ønsker?

Hvert samfunn fungerer gjennom masse regler, ellers får vi kaos. Våre roller er også fordelt – gjennom forskjeller i sosial status, intellektuelle og fysiske evner, alder og kjønn. I et demokratisk land følge alle mennesker lover, og de blir straffet likt for samme lovbrudd uansett deres intellekt, status og evner. Samtidig kan alle få like beskyttelse når rettighetene deres blir krenket.

Demokratiet betyr at vi er fri, og vi kan si og gjøre det som vi ønsker, men vi bør ikke bryte rettighetene til noen som ønsker noe annet.

Samtidig er friheten en indre følelse som avhenger av hvordan vår selvsensur fungerer. Man kan være helt fri i et fengsel så vel som føle seg som fange i verdens frieste land.

Nino Gvazava


Min favoritt bok

Jeg har lest ganske mange gode bøker, men det er flere som har blitt mine favoritter. En av dem er Tornefuglene som ble skrevet av en australsk forfatter Kolin Makkalou. Første gang leste jeg romanen for 20 år siden, men fremdeles leser jeg den om og om igjen.

Bokens tittel referer til en mytologisk fugl som søker etter tornertrær fra den dagen den er klekket. Når fuglen finner det beste treet faller den på og begyner å synge sin vakreste sang med tornen i hjertet til døden sin. Nettopp det var det som skjedde med hovedpersonen, Meggie Kliri.

Meggi var ei lita jente da hun flyttet til Australia sammen med den store fattige familien sin til fars søster som var veldig rik. Hun bodde alene etter at ektemannen døde og inviterte broren sin for å styre gården, Drageda, og ta vare på sauer. Der møtte Meggi presten, Ralf de Brikassar, og med en gang ble de næreste venner til tross for aldersforskjellen. Ralf var imponert over jentas ærlighet og forståelsesevne. Etter hvert vokste vennskapet til en lidenskapelig kjærlighet som var utrolig dyp, men på den samme tiden helt dramatisk for begge to.

Ralf var en meget snill, men svært ambisiøs og religiøs person, og det var Gud som var hans eneste kjærlighet før han møtte Meggie. Men deretter trengte han både Gud og Meggie, selv om hun egentlig var hans største fristelse som han hadde kjempet mot hele livet sitt.

-Jeg vet at du elsker meg, - sa Meggie til ham en dag. - Men Gud elsker du mer. Hvordan kan jeg akseptere dette?

Da Ralf fikk sjansen å bli biskop, kunne han ikke gi opp, og han flyttet til Roma og bodde der resten av livet. Senere prøvde Meggie å bygge sitt eget liv, og hun giftet seg med en annen mann. Men hun ble snart skuffet og vendte hjem sammen med den lille dattera.

Samtidig var Meggie alltid i Ralfs hjerte. Av og til fikk han reise til Australia for å treffe henne. Det var det som ga Meggie en kraft til å leve videre, og det var de sjeldne øyeblikkene når hun seiret over Gud, særlig etter at hun fikk Ralfs barn. Han fikk vite om dette mye senere da han leverte til Drageda den 20-årige avdøde gutten sin som druknet i havet i løpet av en ferie.

- Jeg hater din Gud! , - ropte Meggie etter begravelsen. - Han tok alt fra meg, alt som jeg hadde, som var viktigst for meg. Hvorfor gjorde han dette hvis han elsker mennesker?

- Du hater Gud, men du var alltid nærmere Gud enn meg, som nektet den største kjærligheten på grunn av egoisme. Jeg kastet bort livet mitt før jeg forsto det som du alltid hadde visst. Jeg beklager så dypt, og nå kan jeg si at de dagene jeg var sammen med deg var de lykkeligste i livet mitt, - svarte Ralf og gikk rolig bort selv. Han var allerede veldig gammel.

Meggi tilga ham. Hun kunne ikke annet.

Nino Gvazava


Sorg og glede

Vi ble født, og dette er den største gleden man kunne få, men vi blir også døde før eller senere. Man kan ikke hindre dette. Så gleden uten sorgen eksisterer ikke.

Ifølge Bernard Shaw finnes det to tragedier i livet: den første - når drømmen vår ikke ble realisert, og den andre - når den allerede er realisert. En oppfyllt drøm fører ofte til skuffelse, og bare forventningen om glede er en sann lykke. Kanskje dette er den virkelige meningen med livet?

Man kan høre at vi trenger å oppleve sorgen for å sette pris på gleden og bli sterkere. Jeg er ikke sikker. Vi må akseptere smerten hvis vi ikke kan endre ting, men det er naturligere å prøve å unngå tragedie enn å provosere den. Var det nødvendig det som skjedde 22. juli på Utøya? Hadde vi trengt å bli sterkere på bekostning av de forferdelige drapene på våre barn? Det synes jeg ikke.

Det var bare en ting som viste meg at mye glede og velferd av og til fører til en sjelsufølsomhet, og mennesker mister innlevelsesevnene sine.

Like før Utøya skjedde et fryktelig jordskjelv i Japan som skapte store ødeleggelser og radioaktiv forurensning på grunn av en kjempestor ulykke ved ett kjernekraftverk. Mennesker fra hele verden støttet landet og uttrykte sine kondolanser til det japanske folk.

Tragedien var også et hovedtema på det norske populære underholdningsprogrammet "Nytt på Nytt". Jeg husker at deltakerne hadde spøkt mye om jordskjelvet og strålingen. På den tredje dagen etter tragedien! Det var helt utenkelig, og jeg ble sjokkert. Siden den tiden har jeg aldri sett på "Nytt på Nytt" igjen.

Den franske forfatteren Francois de La Rochefoucauld sa: Medfølelse er en evne til å se på andres elendighet som om det er vår egen, og det er også en forutanelse om en katastrofe som en dag kan komme til oss.

Det er så synd at Anders Breivik ble den som minnet oss om dette.

Nino Gvazava

Om massmedier

Massmedier tar en stor plass i mitt liv. Jeg har lyst til å følge med på det som skjer. Jeg bruker internett mest for å få nye opplysninger. For meg er det veldig bekvemt å lese aviser på nettet når som helst, spesielt ukrainske aviser som jeg ikke kan kjøpe i kiosken her i Norge.

Det er vanlig at man kan kommentere og diskutere nyheter på den samme nettsiden hvor nyhetene er elle på et forum. Jeg kan skrive min egen mening og lese om hva andre tenker på. Dessuten bruker jeg nettet til å se forskjellige ukrainske programmer, for eksempel politiske eller kulturelle programmer.

For å forbedre min norsk, ser jeg nyheter på tv på NRK om kvelden. Jeg forstår ikke så mye, men det er likevel god trening for meg. Den største nyheten er om Osama Bin Laden som ble drept av amerikanske spesialsoldater i Pakistan. Nyheten lager flere spørsmål enn svar: Hvorfor ble han begravd så fort? Hvem kan bevise at han ble funnet og drept? Er det tryggere i verden uten Bin Laden? Er det en tilfeldighet at Osama ble drept like før president-valget i USA, og hva skal skje videre?

Jeg tror at politikerene vanligvis har sin egen agenda, og vanlige folk blir ofre for politikernes spill.

Olena Nikolenko


Stedet som jeg savner

Det er et sted i Georgia som fremdeles er veldig spesielt for meg - ei lita bygd der mine besteforeldre bodde. I helgene og på ferier reiste jeg til dem sammen med broren min. Jeg likte å være der fordi de skjemte oss bort og tillot oss å gjøre mange ting som var forbudt hjemme. Det var spennende å føle seg helt fri, men selvfolgelig var ikke dette den eneste årsaken til hvorfor jeg gledet meg til å dra dit hver gang.

Besteforeldrene mine var unike personer. De var veldig flinke selv om de ikke fikk noen spesiell utdanning og bare jobbet med jordbruk. Særlig gjelder dette mormora mi. Jeg husker naboene ofte kom til henne for å spørre om noe, og hun hadde alltid svar og hjalp dem med å klare seg i de forskjellige situasjonene.

Besteforeldrene var gjestfri, og mennesker var glad for å komme til dem på besøk. Vanligvis var det gjester som kom uventet. Men mormora mi klarte veldig godt å skape et stort selskap nesten øyeblikkelig med god mat og drikke. Vi spiste, snakket sammen og fortalte mange morsomme historier.

Om kvelden kom ofte naboene for å prate eller spille kort eller nardi. Jeg kjente alle i området. Familiene var fulle av mennesker fordi to eller tre generasjoner bodde sammen, og de laget alltid så mye bråk. Av og til gråt barna, noen ganger kranglet foreldrene deres, og alle rundt kunne høre på, og alle kunne få vite hva det var som skjedde. De var ganske nysgjerrige, men likevel var det ikke noe galt fordi det var så naturlig, som om de bodde i en stor familie.

I dag er alt annerledes. De gamle, som jeg husker fremdeles, er allerede døde, mange av de yngre har flyttet til byene eller til andre land, og mange hus er helt tomme. Det er så sorgfull å se på dette, og jeg savner den hyggelige barndommen min med mye bråk rundt, med gråt og moro, sammen med menneskene jeg var glad i.

Jeg håper at alt kan skje igien, og de nye generasjonene vil komme tilbake slik som onkelen min, hans tre barn og mange av vennene deres. Og livet kan igjen bli slik det var før da jeg var ung.

Nino Gvazava


Leiligheten min

Jeg og mannen min bor i en leilighet. Leiligheten er circa 50 kvadratmeter. Vi har to rom og bad.

Stua mi er stor og hygellig. Vi har mange ting i stua. Vi har en stor sofa. Vi sitter der og ser på TV og leser bøker. Vi har et lite bord foran sofaen. Avisen og bøkene ligger på bordet. Vi har ei lampe ved siden av sofaen. Vi har tre blomster som står på gulvet. De er store og pene. Vi har TV som står på ei hvit hylle. Det er mange fine lysestaker som står på bordet og på hylla i stua. Vi har to veldig store vinduer. Vi bor på Byåsen. Derfor har vi en fin utsikt fra vinduene. Vi kan se mange pene ting slik som sjøer, fjell og sentrum av Trondheim.

Vi har et lite kjøken som er i stua også. Et kjøkkenskap, en komfyr, et skap til kjøkkentoy og ett bord som står på kjøkkenet.

Vi har et lite soverom med ei seng, en garderobe og en kommode. Et teppe ligger på gulvet.

Vi har bad med en dusj, en vask, et WC og en stor vaskemaskin. Vi har også et speil på en vegg. Vi har en stor terrasse utenfor. Et bord, en benk og to lenestoler står på terrassen. Det er godt å sitte der om sommeren og se på utsikten og å drikke kakao.

Kira Turkova


Min familie

Min familie er vel en typisk familie i mitt land. Foreldrene mine giftet seg og fikk to barn – en gutt og ei datter (det er meg) da de var ganske unge. Nå er de begge 72 år gammel og heldigvis er fremdeles i god form. Broren min er bare ett og ett halvt år eldre, og vi hadde alltid et veldig nær forhold på grunn av det. Men av og til forsøkte han å vise en slags «storebrors syndrom» og prøvde å manipulere meg, men mora vår stoppet det øyeblikkelig. Så vi vokste opp i et svært demokratisk miljø.

Foreldrene våre var på jobb veldig mye. Pappa arbeidet som journalist i en lokal avis, og mamma var en ingeniør på en kjemisk fabrikk. Det var ingen, som kunne passe på oss om dagen, og vi gikk i barnehage. Men jeg var alltid et ”hjembarn” og følte meg ensom og svært ulykkelig der. Jeg følte meg ikke trygg uten mora mi og gråt noen ganger.

I helgene reiste vi til besteforeldrene på morssiden, som bodde i nærheten av oss i en lita bygd. Jeg likte å være der veldig godt fordi de skjemte oss bort, og tillot oss å gjøre nesten alt - for eksempel leke sammen med de andre barna hele dagen. Og ingen varm melk og risgråt om morgenen! Kanskje det var viktigst.

Forresten, to eller tre generasjoner bor ofte sammen i Georgia. Hvis noen har flere barn, er ett av dem normalt hos foreldrene, og de skal ikke leve alene når de blir gamle. Barna passer også på dem hvis de er syk og trenger hjelp. Jeg synes det er en god tradisjon fordi på et aldershjem, selv om det er noe fantastisk, føler ingen seg mer trygg og komfortabelt enn hjemme. Selv å dø, som de sier, er ikke så skremmende når det er barn og barnebarn rundt.

Nino Gvazava


Min første jul i Norge

I fjor feiret jeg jul den 24.desember. Det var min første jul i Norge. Det var uvanlig for meg fordi jul i Ukraina er den 7. januar (ortodoks kalender). Før julaften dro jeg i mange butikker for å kjøpe gaver. Overalt var det mange mennesker som også så etter gaver.

Foreldrene til mannen min inviterte oss til grøt den 23.desember, lille julaften. Jeg prøvde grøten i to varianter. Først spiste jeg den med smør, kanel og sukker. Etterpå spiste jeg den med syltetøy. Noen fikk i tallerkenen en mandel i grøten. Vi visste ikke i hvilken tallerken det var. Det var interessant. Den som font mandelen i grøten fikk en premie. Jeg var heldig, og jeg fikk en marsipangris.

På julekvelden ble forskjellige slags tradisjonell julemat servert. Jeg drakk gløgg og spiste juleribbe, kjøttkaker og julepølser. Etterpå satt vi ved juletreet og begynte å dele ut gavene. Det var også uvanlig for meg fordi i Ukraina får mennesker gaver på nyttårsaften. Det var veldig morsomt å hente gavene og pakke dem ut. Etterpå spiste vi dessert. Det var is med frukt i rom. Maten smakte deilig. Også pratet vi og lo mye.

Neste dag besøkte vi våre venner. De er nordmenn, og jeg prøvde å snakke norsk med dem. Det var vanskelig for meg fordi jeg glemte mange ord, og jeg kan ikke så mange ord ennå. Der spiste jeg pinnekjøtt og kålrabistappe, og jeg drakk øl og akevitt. Jeg hadde en veldig fin tid.

Olena Nikolenko