| Skazka - Russian Society of Trondheim > News archive, 2001 > |
Kulturkanalen | Morgenbladet | 13.08.99
INTERVJU. Moskvapatriarkatets Mannskor som ledes av Sergej Krivobokov, har turnert Norge med tidlig enstemt og polyfon sang hentet fra forskjellige klostre, samt sakrale verk skrevet av komponister fra begynnelsen av dette århundre. Av Beate Petersen og Dimitri Lurié.
Vanligvis har koret sitt tilholdssted i det som trolig er Russlands mest berømte kirke, nemlig St. Basil-katedralen på den Røde Plass. Her holder de ukentlige gudstjenester i en av de ti kirkerommene som befinner seg innenfor katedralen. Under Sovjetperioden ble den kirkelig virksomheten så langt som mulig forsøkt undergravet, og St. Basilkatedralen fungerte inntil ganske nylig kun som museum. Men nå har den russiskortodokse kirke fått sin renessanse. Kirkebygg restaureres og gjenåpnes. Den tidligste sangen fra 1100-tallet og utover blir rekonstruert. Og i Norge får vi altså muligheten til å høre den særegne sangen som utøves i den ortodokse gudstjenesten.
Krivobokov forteller at kirkesangen i Russland har utviklet seg gjennom praksis i de ulike klostrene. Fra 1100-tallet og utover sang munkene den såkalte znammeniy raspev, som er en bestemt type enstemt sang med røtter tilbake til Bysants. Denne ble kun ble nedskrevet som tegn, eller «kroker», og ikke som noter, og den måtte derfor følge et helt bestemt sett av regler når den skulle fremføres.
– Når fikk Russland sine første navngitte komponister?
– På 1500-tallet dukker det opp komposisjoner der det åpenbart er gjort tilføyelser. Eksempelvis kunne en sanger ornamentere og utbrodere visse toner eller musikalske figurer som i utgangspunktet var åpne for fortolkninger. Disse ble så godkjent og nedskrevet. Sangen var stadig znammeniy raspev, men den var videreført og hadde fått et personlig bidrag. Eksempelvis er den kerubiske sangen undertegnet med «Baskakovs oversettelse», der Baskakov åpenbart er en sanger som har skapt sin egen fortolkning av «krokene».
– På hvilken måte adskiller znammeniy raspev seg fra sitt bysantiske opphav?
– I znammeniy raspev synger alle sangerne én melodi. De synger sammen, samlet. Det gjør ikke grekerne. De har derimot en solist som fører an, og som improviserer, mens koret synger med «eson», som er en summende, entonig basstemme som ligger under selve melodien, og som danner en monoton, lydlig bakvegg for solisten. Man kan si at denne sangformen, med sine ornamenteringer og improvisasjoner, har mye til felles med den orientalske. Men det er egentlig ikke korsang.
– Så hva skjedde da den enstemte sangen ankom Russland?
– Den ble antakelig sterkt influert av russisk folkesang. Samtidig ble melodien forandret for bedre å stemme overens med det slaviske språket. Dersom jeg eksempelvis sier «Din Hånd, Vår Herre» oppstår det automatisk en melodi. På denne måten er tekst og melodi knyttet sammen. Melodien skal understreke teksten – og gi et musikalsk uttrykk for ordenes mening og poesi. Med innføringen av polyfoni ble forholdet mellom tekst og melodi endret. Musikken fikk en større grad av selvstendighet, og det ble lagt større vekt på estetiske kriterier.
– Når og hvordan oppstod polyfonien?
– Den første polyfonien dukket opp på slutten av 1500-tallet. Den ble skrevet først for to eller tre stemmer, og deretter for fire. Om annenstemmen i utgangspunktet lignet den greske «eson», er usikkert. At det var to stemmer er imidlertid sikkert; den dekodingen som er gjort av de gamle manuskriptene bekrefter dette. Det ser ut til at denne formen for tostemthet har utviklet seg uavhengig av andre land, at den ikke ligner noe annet. Også den trestemte sangen er forholdsvis særegen for Russland, selv om den kanskje har et visst slektskap til den georgiske.
– Da den firstemte sangen oppstod, er det imidlertid klart at dette skjedde under innflytelse av europeisk tradisjon. På begynnelsen av 1600-tallet mottok Russland musikalske impulser fra Polen og Ukraina – områder som igjen selvfølgelig var påvirket av det øvrige Europa. Den europeiske påvirkningen innbefattet ikke bare sakrale komposisjoner, men også sekulærmusikk – noe som ledet til at den russiske kirkesangen, til forskjell fra tidligere, fikk en slags konsertkarakter. På den ene siden fikk vi altså en musikkform som direkte var importert fra Polen og Ukraina. Men samtidig utviklet det seg en russisk polyfoni som bar preg både av den russiske trestemte sangen og av den importerte vestlige polyfonien. Komponister som Vasilij Titov og Nikolaj Deletskij, som virket på slutten av 1600-tallet, er typiske representanter for denne retningen. En klar overgang, der det ene blir skiftet ut med det andre, finnes altså ikke.
– Hvordan ble den vestlige polyfonien brakt til Russland?
– Først var det antakelig tsar Aleksej Mikhailovitsj som importerte ukrainiske sangere. Og deretter, på 1700-tallet, under Anna Ioanovna og Katarina den Store, ble det populært å invitere italienske musikere til Russland. Med dette ble den russiske kirkemusikken for alvor forandret, og den fikk et langt mer pompøst og teatralsk uttrykk.
I slutten av forrige århundre, idet det musikalske hovedsete ble flyttet fra St. Petersburg til Moskva, oppstod det imidlertid en slags renessanse for den gamle kirkesangen – bl.a. ved at den originale entonemelodien ble benyttet som basis for nye polyfone verk.
– Er det mulig å anse den russiske enstemte sangen som et uttrykk for et kristent fellesskap (sobornost), mens den vestlige polyfone sangen i større grad er et resultat av den vestlige rasjonalismen, der mennesket henvender seg individuelt, og ikke kollektivt, til Gud?
– Når det gjelder korsang, er det faktisk slik at hvis man synger flerstemt, så forutsetter det en større grad av enighet enn i den enstemte sangen. For selv om man synger forskjellige stemmer, er man ikke alene. Tvert om; man må først og fremst høre de andre. Korsang er 10% sang og 90% lytting. Uansett hvor høyt og riktig du synger: synger du på tvers av de andre, er det ikke korsang. Innen flerstemt sang må man ikke gjøre en eneste feil, hverken når det gjelder toneart, tempo eller dynamikk. Så korsang er enighet, lydhørhet! På den annen side – prinsippet for den enstemte sangen var at det ikke skulle være noen diversitet i menneskets tale til Gud, men at man samlet skulle lyde som én eneste stemme. Det er enighet på en annen måte.
Krivobokov sier at overgangen fra enstemt sang til polyfoni ble sterkt kritisert i kirkekretser. Mange mente at det estetiske planet i stadig større grad overskygget betydningsplanet, og ikke minst i klostrene var det et ønske å bevare tradisjonen slik den opprinnelig hadde vært.